Fin norsk recension av sista Presshistorisk årsbok

”Rikholdig Presshistorik Årsbok”, är rubriken över den två sidor långa recensionen i norska Mediehistorisk Tidsskrift. Här
en länk till hela tidskriften. I den finns nämligen mycket annat läsvärt också. Bland annat en recension av boken ”Nordens Casablanca – Nordmenn i Stockholm”, som delvis handlar om de 80 norska journalister som fanns i Stockholm under andra världskriget (sidan 100). Men hela skriften är förvisso ”rikholdig”.

Och Birgitte Kjos Fonns recension hittar du på sidorna 113 och 114.

Men vi också lägger upp hela recensionen här som text omvandlad från en pdf-fil:
——————————————————————————–

MEDIEHISTORISK TIDSSKRIFT NR. 2 2018 (NR. 30) 113
Bok:
Torbjörn von Krogh (red.)
Presskritikern, pionjären och provokatøren. Presshistorisk Årsbok 2018 Svensk Presshistorisk Förening, 224 sider

Rikholdig Presshistorisk Årsbok
Birgitte Kjos Fonn
Førsteamanuensis Oslo Metropolitan University birgitte@oslomet.no

Presshistorisk Årsbok er på mange måter Mediehistorisk Tidsskrifts svenske søsterinstitusjon, men med en mye lengre historie – 2018-utgaven er årbokens 35. årgang.

Nylig tok Torbjörn von Krogh over som redak- tør etter Birgitta Ney. Von Krogh er blant annet kjent som en av stifterne av den svenske «SKUP- bevegelsen» (Föreningen Grävande Journalistar) og også en viktig pådriver forden norske SKUP-etableringen – og dessuten tidligere sjefredaktør for Pressens Tidning. I 2012 tok han doktorgraden på en avhandling om forholdet mellom mediekritikk, mediestyring og medieansvar, og han har nå altså overtatt redaktøransvaret for årboken.

Årets utgave er en lesbar samling av tolv artikler om forskjellige mediehistoriske temaer. Mange av dem tar, som von Krogh selv peker på i sitt forord, opp forskjellige aspekter ved overgangen mellom 1800- og 1900-tallets svenske aviser og journalistikk:
En brytningstid mellan ideal, ideologier, rättigheter, affärsmodeller och etiska principer. Nye roller förhandlades fram, här finns både vinnare och förlorare som er värda att lyssna til även i vår tid.

Det er masse godt lesestoff i denne årboken, og er må vi nøye oss med en smakebit. Da velger vi den første artikkelen, av Erik Edoff som er post.doc. i medie- og kommunikasjonsvitenskap ved Universitetet i Umeå. Hans bidrag er en interessant beretning om hvordan boulevard-redaktørene i Stockholm flyttet – og befestet – grensene på slutten av 1800-tallet. Fra andre europeiske land kom en ny type presse – mer folkelig og frimodig og ikke minst mer kom- mersiell. Den tok seg til rette blant de etablerte avi- sene og endret medielandskapet. «De göra skada, uppsuga prenumerationsmedel, annonser, ruinera tryckerier», skrev en redaktør i 1892. Beskrivelsen var presis, kanskje ikke minst fordi skribenten selv var en av de tidlige boulevard- redaktørene, men bestyr- tet over konkurransen som var i ferd med å utvikle seg, ifølge Edoff.

Personorientering og tekstreklame

På 1600-tallet var avisen et propagandainstrument, på 1700-tallet en kakofoni av brukergenerert innhold. Så, på 1800-tallet, kom den moderne liberale avisen. Dens fremste oppgave var meningsdannelsen. Utover i århundret ble pressen massespredd, institusjonali- sert, og journalistene utviklet en selvforståelse som nyhetsleverandører – og en tredje statsmakt, som det heter i Sverige.
Det lå til rette for utviklingen av en samfunns- institusjon med høy status og stor troverdighet. Men midt oppe i denne gullalderen utviklet boulevardpressen seg.

114 MEDIEHISTORISK TIDSSKRIFT NR. 2 2018 (NR. 30)

Noe av det mest tidsriktige man kunne gjøre på dette tidspunktet, var å starte avis. Edoff sammen- ligner spredningen med bloggene de første tiårene av 2000-tallet, de fleste gikk dukken etter kort tid. Som Edoff skriver har det i utgangspunktet lite for seg å sammenligne medier på tvers av tid – deri- mot er det visse likheter mellom måten de blir møtt på i samtiden, og hva oppmerksomheten og nyvinningene fører til. Interessant nok bruker han eksemplet med euforien rundt Thomas Edisons fonograf, som er tema for en annen artikkel i dette nummeret av Mediehistorisk Tidsskrift, som eksempel.

Troen på fonografen viste seg å være nokså løsrevet fra hva nyvinningen faktisk kunne brukes til – men den skapte mediehistorie og pekte ut veien videre gjennom å skape forventninger og bidra til at påføl- gende innovasjoner ble mulige. Edoffs poeng med sammenligningen er at journalistikkens normer og grenser heller ikke helt hadde satt seg på det tids- punktet da svenske skribenter begynte å etterligne franske populæraviser. Det hele var et stort eksperiment, og ulike aktører trakk i forskjellige retninger.

Først i ettertid ser man hvor stor innflytelse de hadde, hva slags presse de var med på å skape. Vi kan kjenne igjen historien fra andre land, selv om endringene aldri var helt like, og dessuten skjedde på litt forskjellige tidspunkter. Boulevardavisene skrev om Stockholms restaurant- og underholdningsliv og dem som frekventerte disse etablissementene – og var en del av klientellet selv. Stilen var kåserende og polemisk, og ble brukt til tre internt sammenhengende formål – å promotere seg selv, kri- tisere konkurrentene og slåss seg imellom, ifølge Edoff.

Selvforståelse

Her er noen av formene som boulevardpressen var med på å innføre: personlig tiltaleform, ennå langt fra vanlig i den strenge referatjournalistikken i den mer etablerte pressen; selvbiografiske og selviscene- settende elementer fra skribentenes side (som blant annet bidro til å plassere dem blant Stockholm-fiffen); annonser tett knyttet til avisinnholdet; samt selvsagt kjendisstoff og annen personfokusering. Ikke minst er det grunn til å tro at det var en god del tekstreklame i avisenes spalter.

I tillegg gir den kåserende og pludrende, delvis metajournalistiske, stilen Edoff finner i disse avisene, et godt grunnlag både for å studere denne delen av pressens selvforståelse og hvordan de så på sine konkurrenter, som de sta- dig omtalte på mer eller mindre redelig vis.
Edoffs fine innblikk i den svenske boulevardpressen mot forrige århun- dreskifte er altså bare ett av flere interessante bidrag i årboken. Her er også portrett av en av Dagens Nyheters første pressefotografer, Alma Haag, det er mediekri- tikk på begynnelsen av forrige århundre, det er stoff om kvinnetidsskriftene rundt innføringen av allmenn svensk stemmerett som politisk kraft, og mye annet.

Årboken er også vakkert formgitt og rikt illustrert – og illustrasjonene er pressehistorie i seg selv. Det er all grunn til å anbefale den svenske Pressens Årsbok for historisk og mediehistorisk interesserte.

Related Posts

Leave a Comment!

Din e-postadress kommer inte publiceras. Obligatoriska fält är märkta *